Christina Grimmie – en meningsløs død for et ungt talent

Jeg vet ikke hvor mange år siden jeg ved en tilfeldighet kom over et opptak av Christina Grimmie, det var ikke på «Youtube», kanskje en eller annen tilfeldig plass jeg surfet innom. Opptaket var gjort fra rommet hennes, utstyret var enkelt og jeg ville tippe at hun var ca 14 – 15 år.
Til tross for det amatørmessige ved alt merket jeg meg et gryende talent.

Christina_Grimmie fra videoen "Just a dream"

Christina Grimmie fra videoen «Just a dream»

«zeldaxlove64» som hun kalte seg, flyttet snart over på «Youtube» og jeg fulgte med henne ettersom årene gikk. Talentet ble mer og mer utviklet og blant alt det bra hun har gjort er «Just A Dream» med Sam Tsui kanskje noe av det jeg liker best.

Vi er vant til skyteepisoder fra USA så jeg merket meg ikke hennes navn før flere dager etter at hun ble skutt.

«Christina Grimmie døde den 11. juni 2016 på et sykehus i Orlando, Florida, etter en skyteepisode kvelden før. Grimmie signerte autografer og tok bilder med fansen etter en konsert, da en mann åpnet ild mot sangeren. Hun ble skutt tre ganger og døde senere av skadene.»

Jeg vet at det er ulogisk, men etter å ha fulgt med dette unge talentet gjennom så mange år, sett pågangsmotet, iveren og gløden i henne, så føler jeg nesten som om jeg kjente henne litt …

Hvil i fred Christina Grimmie.

Mitt livs største opplevelse

Når jeg fra tid til annen blir spurt om hva som er «mitt livs største opplevelse», føler jeg meg nærmest forpliktet til å svare; «det å bli far». Spesielt siden jeg bare har et barn, en sønn. Imidlertid svarer jeg aldri det (beklager min sønn). 
Jo, det var en stor opplevelse å bli far, men på grunn av forskjellige omstendigheter kom han faktisk i bakgrunnen under fødselen. Men det er en annen historie (og i og for seg stoff til et morsomt blogginnlegg).

Nei, mitt livs største opplevelse var uten tvil å få eget lånekort på «voksen-biblioteket» på «Landås Bibliotek»!
Jeg kan ikke huske nøyaktig hvor gammel jeg var, men jeg tror at det først var etter tredje klasse vi fikk adgang til de voksnes verden.
Å stå der i døråpningen og ta inn over meg synet av alle de uleste bøkene var simpelthen ubeskrivelig!

Der og da bestemte jeg meg for å lese ALLE sammen.

Derfor, systematisk som jeg kan være (til tider), begynte jeg på A. Og – jo, jeg leste alle bøkene etter som årene gikk. Med alle mener jeg skjønnlitteratur. Leksika og faglitteratur holder jeg utenfor (selv om jeg slukte noe av det også).

Selvfølgelig var jeg alt for ung til å forstå enkelte av bøkene. Spesielt husker jeg at jeg strevet fælt med «Honoré de Balzac». Av en eller annen grunn har jeg aldri tatt ham opp igjen i voksen alder heller. Kanskje en ide til neste bokinnkjøp?

Biblioteket lå på «Landåstorget». Å kalle det torg i dag ville være en vits, men i «gamle dager» var det svære greier. Som tenåring ble jeg med i gjengen som holdt til der om kveldene. Vi var av uforståelige årsaker ganske beryktet, men det mest alvorlige som foregikk der var faktisk at vi røykte. Rus var det lite av, og begrenset seg stort sett til offentlige festdager og en og annen privatfest.
Biblioteket spilte faktisk en sentral rolle i gjengen også.
Ved et av langbordene satt vi tett i tett og spilte sjakk.
Jo, vi var litt av en farlig gjeng.

I voksen alder fikk jeg av spesielle anledninger sjansen til å «pleie» min far det siste året han levde. På den måten fikk min mor gå det siste året i jobb før pensjon. Så jeg tilbrakte hverdagene i mitt barndomshjem. Det var naturlig for meg å ta turen innom biblioteket sammen med min far. Det var han som i sin tid fulgte meg til barne-biblioteket, det var derfor naturlig at vi to la turen innom gamle trakter.

På en måte angrer jeg litt på det.
Bildene i mitt hodet var av et «sååååå stooort» bibliotek.

I virkeligheten var det nesten knøttlite.

Det er godt å se at biblioteker over hele landet følger med tiden og fremdeles spiller en vesentlig rolle i vår kultur. En kunne håpe på at politikerne også innså det, men det er vel for mye forlangt at de skal få nesen opp fra «iPaden».

Om et nedrig tyveri, Facebook, Bergen Taxi og NAV

 De mest observante har fått med seg at ikke noen av bloggene mine er blitt oppdaterte de siste ukene, ei heller har jeg vært særlig synlig på «Twitter» eller «Facebook». Nei, det skyldes ikke skrive-vegring eller mangel på inspirasjon, men rett og slett mangel på evnen til å skrive …
Tirsdag 29 mars ble den elektriske rullestolen min stjålet og all viraken og stresset rundt dette førte til unormalt høy belastning på en ellers nokså skadet rygg. Noe som i sin tur noen dager seinere førte til et meget stygt fall hjemme i stuen. Skulderen var den som tok av for fallet og vant med smerter som jeg er brydde jeg meg ikke om å gå til legevakten.
I stedet tok jeg smertestillende, morfin, noe som i sin tur hensendte meg til en generell sløvhetstilstand.

Godt nedlesset av tyvegods

Godt nedlesset av tyvegods

Jeg skal ikke gå for detaljert inn på hendelsesforløpet, men vi hadde planlagt en dagstur på kjøpesenteret «Vestkanten» i Bergen. Min nyanskaffede manuelle rullestol skulle være med (kjøpesentre er en virkelig påkjenning), og Taxi var bestilt. På veien ut oppdaget vi at min rullestol, som sto parkert ved siden av inngangsdøren, var forsvunnet i løpet av natten, min kones var rotet med. Korttenkt nok tok vi den bestilte Taxi-en selv om handleturen ble nokså amputert.
Nok om det.
Vel hjemme igjen fikk jeg såvidt pustet ut før en ny Taxi var bestilt og turen gikk til «Bergen Politikammer». Jeg skal ikke utdype for mye om mine erfaringer derfra, bare nøkternt konstatere at noe videre hensyn til funksjonshemmede har ikke vært til stede blant dem som har hatt ansvar for utformingen og innredningen av lokalene deres.
Tilbake i hjemmet oppdaget jeg at min kone sannelig ikke hadde lagt på latsiden. Plakater med bilde av rullestolen var hengt opp i begge inngangene på sameiet vi bor i og i tillegg hadde hun laget et tilsvarende innlegg på sin «Facebook» konto.

Og – tro det eller ei!

Kort tid etter ringte det en mann som kunne fortelle at han hadde observert en slik stol i en gate nær oss på «en plass der den ikke hørte hjemme».
En ny Taxi ble tilkalt og etter en del leiting i gaten fant vi jammen min trofaste rullestol. Herpet, nedlesset med tyvegods, «tenningslåsen» ødelagt og sterkt preget av kollisjonsskader. Vi ringte Politiet og fikk vite at det kunne nok drøye en god stund før de kunne komme …

Underlaget på plassen rullestolen sto på var mer av typen pukk enn grus, så det var ganske tungt å få snudd stolen og skubbet den mot gaten. En slik stol veier nærmere 150 kg. Det tok hardt på ryggene våre, spesielt på min. Jeg var ganske sliten etter turen på «Vestkanten» og besøket på «Politikammeret». Derfor må jeg medgi at jeg ble ganske oppgitt og en smule irritert når når fire politimenn dukket opp og sto passivt og så på når mine kone og jeg strevet med å skubbe rullestolen.

Niste hadde også hatt tid til å raske med seg på morgenkvisten ...

Niste hadde han også hatt tid til å raske med seg på morgenkvisten …

Heldigvis fikk vi assistanse av begge taxi-sjåførene.
Uten dem hadde vi ikke klart det.

Vel hjemme igjen kunne vi slenge oss nedpå og puste ut. Utkjørte, men likevel nedfor fordi at jeg regnet med at det ville ta «evigheter» å få reparert rullestolen eller eventuelt en ny.

Noen dager etter skulle jeg reise meg fra lenestolen, ryggen låste seg og jeg dundret i gulvet med venstre skulder først. Et skikkelig smell, men heldigvis traff jeg ingenting med hodet. Likevel ble smertene så pass sterke og uutholdelige at jeg så meg nødt til å ta smertestillende med morfin. Det har jeg alltid på grunn av ryggen (jeg er allergisk mot paracetomol og tåler ikke paralgin eller liknende).
Å gå slik i morfin-tåke er ikke akkurat givende.
Ikke får du gjort noe konstruktivt og ikke kan du f.eks skrive.
Utrolig nok fikk jeg «ny» rullestol etter en uke!!! Når jeg sier ny så er det fordi karosseriet var skiftet, belegget på styret og setet så ut som om det var skiftet også.

En stor takk til «Hjelpemiddelsentralen» ved «Teknisk Avdeling», til «Transportkontoret» og til «Nav Årstad».
En stor takk til min kones «Facebook-venner» som delte innlegget hennes og var medvirkende til at rullestolene ble funnet.
En kjempestor takk til «Bergen Taxi» som var like serviceinnstilt og rask på labben som de alltid er.

Jeg kuttet ut morfin for et par dager siden, men begynte å verke igjen. Etter råd fra min fysioterapeut gikk jeg på «Legevakten», der konstaterte de brudd på et bein på yttersiden av skulderbladet. Så det blir noen uker til med «sykeleie», denne gang med slynge (noe som gjør at jeg faktisk kan skrive), og regelmessige øvelser for å støtte opp om musklene.

Alt dette fordi en person ikke kunne klare å respektere at det for funksjonshemmede er ikke en elektrisk rullestol et «bare bare», men faktisk en erstatning for egne bein.

Simpelt, hensynsløst og nedrig kalles det …

 

NB! Bildene er tatt med «iPhone», kvaliteten er deretter.

Hva jeg liker å pusle med innimellom

Selv om jeg har mer enn nok å gjøre hver dag så er det enkelte ting som bryter mønsteret og får meg virkelig til å slappe av. Omgitt av datautstyr som jeg er, liker jeg å gjøre «gode kupp», det vil si å finne gamle maskiner, «pusse dem opp» så og si, bare for å se at jeg kan det.
Tilfredstillende, selv om min kone rister på hodet av og til.
Jeg rettferdiggjør meg selv med at det finnes ganske mange mannfolk som tilbringer nesten hele sin fritid i en garasje med hovve nedi motoren …

Å ta fra hverandre og sette sammen igjen Mac Mini er rutine. Her er det Samsung 240 SSD som blir erstattet med 250 SSD

Å ta fra hverandre og sette sammen igjen Mac Mini er rutine.
Her er det Samsung 240 SSD som blir erstattet med 250 SSD

Mine tre Mac Mini’er har blitt tatt fra hverandre, fått tilført eller fratatt deler og satt pent sammen igjen.
For en tid tilbake kom jeg over et gammelt program blant cd-ene mine.
«Microsoft Publishing 1999».
Jeg forsøkte å installere det på «Windows 10» partisjonen på den ene Mini’en, men uten hell. Dette programmet brukte jeg mye da jeg gikk på «MI» i Stavanger i forbindelse med forsøk på å komme ut i arbeidslivet som noe annet enn «Offsettrykker». Heldigvis fikk jeg dette tilbudet, sånn fikk jeg profesjonell opplæring i «Adobe Photoshop» og «Illustrator».

Nok om det. Jeg så igjennom alle annonsene på «finn.no» for å se om noen hadde en gammel maskin med «Windows 98» liggende å slenge.
Negativt.
Så spurte jeg min sønn om han kunne høre med kameratene sine, men det var nok ebbe der og.
Dermed så tilbød han meg sin «eMachines e250», en slik har jeg hatt selv, og mente å huske at jeg hadde kjørt dette programmet på den i sin tid. Da var den installert med «Windows XP», et system jeg aldri har likt.
«Windows 2000» derimot var mitt yndlings «Windows» program. Dette er derimot bortimot umulig å kjøre på en «e250». «Windows 7» går imidlertid forbausende greit.

Dette er lett match

Dette er lett match

Det a plukke fra hverandre en slik netbook er nærmest for ingenting å regne, sammenliknet med «Mac Mini».

For å gjøre en lang historie kort;
Mange løsninger og kombinasjoner ble prøvd, veid opp mot hverandre og forkastet …
Å sette inn en SSD disk er bortkastete penger. En tradisjonell HDD med 7200 rpm til erstatning for den gamle med 5000 hadde ingen annen effekt enn at maskinen nektet å la seg oppdatere. Jeg kjøpte ny rambrikke, 2 GB i stedet for fabrikkens kipe 1 GB, det ga i alle fall merkbar forbedring …
Batteriet var naturligvis mer eller mindre kaputt, nytt med tre ganger kapasiteten ble skaffet til en rimelig penge fra et nettfirma.
Det er klart at det går mye tid med til dette, men som jeg skrev innledningsvis er dette å regne som rekreasjon …

Her er den med SSD disk, det ble originalen.

Her er den med SSD disk, men det ble med originalen.

Nå holder jeg på med avslutningen, og det ble «Windows 7», men uten «Microsoft Publishing 1999».
Dessverre.
Nå er jeg på jakt etter en svært rimelig «Macbook» eller «Macbook Pro», noen år gammel.

Så får vi se hva vi får ut av det …

Å drive en blogg er mye mer enn å skrive

For den som leser denne bloggen eller for såvidt sett hvilken som helst annen blogg, så er det du ser som er vesentlig.
Det er det som er BLOGGEN.

Derimot, for den som skaper bloggen kan situasjonen være totalt annerledes.

Da jeg begynte med egne nettsider i 2002 satt jeg og laget dem i enkel html.
Jeg må innrømme at jeg var fryktelig stolt av meg selv, ennå mer steg selvfølelsen da jeg tok i bruk «Adobe Dreamweaver» og kunne ta til å designe på alvor. I mange år var sidene mine laget på denne måten.
I og for seg kunne jeg fortsatt med dette, men det intuitive som ligger i «Wordpress-plattformen» – enten det er .com eller .org du bruker – gjør selve blogg-konseptet mere spennende og fleksibelt.
Men – for det er et stort men her også!
Etter hvert som «Wordpress» har vokst seg større og større har antall forskjellige utvidelser, eller «plugins», nærmest eksplodert. Det blir nærmest uunngåelig at konflikter oppstår, enten ved at ikke «pluginsene» blir oppdaterte ofte nok eller at den innbyrdes kompatibiliteten blir lagt synderlig vekt på.
«Jetpack», som er en plug-in fra «WordPress.com», har jeg merket kommer oftere og oftere i konflikt med andre.
Dette er en meget viktig plug-in og svært vanskelig å klare seg uten.

Om ikke dette skulle være nok er det blitt en slags sport i enkelte datamiljøer å «hacke» WordPress-sider, kanskje fordi de regnes som lette å hacke, kanskje det bare er «øvelsesobjekter» på veien til noe større? Eksempelvis hadde en av sidene mine her om dagen langt over 15000 treff bare på noe få timer. Sikkerhetssystemene mine holdt, heldigvis. Rett etterpå fikk side etter side «besøk» av omtrent det samme tallet …

Frustrerende, for et eller annet gikk galt med bandana.no, og nå sliter jeg for å få alt til å fungere som før.

Back-up systemet er ubrukelig for feilen ligger selvsagt også i det også.

Selv om det er surt, så er det bare å bite tennene sammen og å starte på nytt.