Vedlikehold er også miljøvern!

Det forbauser meg til stadighet hvordan ellers oppegående og ressurs-bevisste mennesker stormer til butikken straks en eller annen elektronisk dings de eier er kommet i ny og «forbedret» utgave.
Spesielt gjelder dette på telefonfronten.
En moderne telefon kan brukes til så mye mer enn til det å ringe.
Og det virker på meg som at spill og underholdning er viktigere enn kommunikasjon med omverden.
Vel, det var dagens moral preik …

Nytt batteri fra iFixit, med verktøy

Nytt batteri fra iFixit, med verktøy

Saken er at min kones «iPhone 4S» ble raskere og raskere utladet. Vi overveiet å kjøpe «iPhone 7» begge to (jeg har «iPhone 5» og batteriet er foreløpig helt OK), men jeg synes det er for gale å skrote en helt brukbar telefon bare det er kommet en ny og mere fancy en på markedet.

Som alltid sjekket jeg iFixit.com og bestilte batteri inkludert nødvendig verktøy, og med frakt kom dette på kr. 300,87 for å være helt nøyaktig.

Her er telefonen tatt fra hverandre

Her er telefonen tatt fra hverandre

Jeg må tilstå at jeg aldri har åpnet en mobiltelefon før og jeg syntes at skruene var vel små for mine klumpete fingre. Likevel gikk det ikke mere tid med enn sånn ca tre kvarter. Inklusiv fotografering under veis.

Fullstendig «bruksanvisning» finner du her.

Batteriet er skiftet og telefonen lades

Batteriet er skiftet og telefonen lades

Jeg er bitte litte grann stolt av meg selv som gidder å bruke tid på å gjøre «ubrukelige» ting brukbare igjen.

Det gir en helt egen tilfredstillelse 🙂

Tilføyelse 17 oktober: Fordi dette innlegget vakte litt interesse på Facebook så sjekket jeg med Eplehuset i Bergen.
Denne operasjonen som jeg har beskrevet her og som jeg vil beskrive som middels vanskelig, ville kostet Kr. 1399,- utført hos dem. Riktignok med et originalt Apple-batteri.
Altså, en besparelse på nesten Kr. 1100,00! Slettes ikke verst, kanskje jeg skal begynne med ny attåt-næring?

«Ny» Mac – det behøver ikke bli dyrt

Jeg har 3 stasjonere Mac’er, to i5 Mac Mini og en i7 Mini. I tillegg har både min kone og jeg hver vår iPad og selvfølgelig iPhone.
På telefon-fronten er det viktigste at alle adresser og telefonnumre blir oppdatert på tvers av enhetene. Og ikke minst at huskelisten du skriver på iPad’en blir oppdatert på telefonen!

Mer om dette i et seinere innlegg.
Mer og mer har trangen etter en bærbar Mac økt.
Dette fordi iPad’en ikke kan kjøre de samme programmene som Mac’en ellers. Spesielt gjaldt det programmet «Scrivener» som jeg bruker til all skriving.
Først nå kom det i iOS-versjon, jeg kjøpte meg MacBook i april.

Fra annonsen på finn.no

Fra annonsen på finn.no

Å kjøpe en ny MacBook var ikke på frågan. Maskinene er alt for dyre, særlig nå når kronen har svekket seg så pass mot dollar, men også fordi «Apple» sin politikk etter at «Steve Jobs» døde har vært å gjøre maskinene mer utilgjengelig for forbrukeren. På nyere maskiner kan du ikke kjøpe ram-brikker for å sette dem inn selv, ikke kan du bytte hard-disker som du vil selv heller og sist, men ikke minst; Noe særlig teknisk utvikling siden 2012-13 har det vært lite av.

Jeg fulgte med på finn.no en stund.
Prisene der er skyhøye, forventningene til selgerne er helt urealistiske og mange av annonsene er det bare å riste på hodet av.
«Maskinen er helt OK, det er bare det at den ikke vil starte, men det er sikkert bare en bagatell …»
Derfor lette jeg etter noe som ingen ville ha.
Tolmodighet er en dyd.

En amerikansk kvinne, bosatt i Norge (og hun jobbet dessuten med data ), hadde en «MacBook 13 Mid 2009». Riktignok hadde DVD’en satt seg fast, maskinen hadde amerikansk tastatur, det var «bare» 2GB Ram og batteriet hadde ikke særlig levetid. I tillegg var laderen beregnet på amerikanske stikkontakter.
Likevel, maskinen var pent behandlet og hun ville ha 1500,- kroner for herligheten. Etter å ha snakket med henne slo jeg til.
Jeg skriver svært mye på engelsk og jeg har jobbet så pass mye med «DOS» i «Windows» der programmene har vært beregnet for amerikansk tastatur at jeg har lært meg hvor de norske tegnene sitter.

Da jeg fikk maskinen var det første jeg gjorde å ta den fra hverandre.
En (som vanlig), utmerket guide til hvordan fant jeg på ifixit.com .
Jeg hadde allerede en «Samsung» 250 GB SSD harddisk liggende. DVD-stasjonen fjernet jeg rett og slett. Nye 2 GB Ram ble bestilt, 213,- kr + mva. Batteri: 579,- inkl. mva. Genialt nok kan den «amerikanske delen» av laderen fjernes og den tilsvarende «norske» fra min iPad-lader passer. Jeg har aldri behov for å lade begge på en gang …
Så i overkant av 2000,- kroner kostet det meg å få en maskin som kjører «ElCapitan», «Scrivener», «Adobe» Photoshop, Illustrator og Bridge. Ikke fordi jeg ville finne på å alvorlig redigere bilder på noen som helst bærbar maskin, men det er greit å kunne ta en første grovutvelgelse «ute i felten». Riktignok mangler maskin kortleser, men den kostet meg 70 kroner + mva og går til USB.

«Office-pakken» til «Microsoft» går jo selvsagt som en drøm, nå også i 64-bits utgave.

Jeg vil ellers få understreke at når det gjelder spørsmål om Mac er mac1.no det største og viktigste fora for Mac-interesserte i Norge. Jeg er selv medlem der og har både fått hjelp og gitt hjelp.

Det eneste draw-back’et er at maskinen er litt tung, så jeg ser meg litt rundt om det dukker opp et godt tilbud på en 2012 eller 2013 modell.

I mellomtiden er jeg kjempefornøyd med «Amalie».
Alle maskinene mine har kvinnenavn, litt som båter 🙂

Christina Grimmie – en meningsløs død for et ungt talent

Jeg vet ikke hvor mange år siden jeg ved en tilfeldighet kom over et opptak av Christina Grimmie, det var ikke på «Youtube», kanskje en eller annen tilfeldig plass jeg surfet innom. Opptaket var gjort fra rommet hennes, utstyret var enkelt og jeg ville tippe at hun var ca 14 – 15 år.
Til tross for det amatørmessige ved alt merket jeg meg et gryende talent.

Christina_Grimmie fra videoen "Just a dream"

Christina Grimmie fra videoen «Just a dream»

«zeldaxlove64» som hun kalte seg, flyttet snart over på «Youtube» og jeg fulgte med henne ettersom årene gikk. Talentet ble mer og mer utviklet og blant alt det bra hun har gjort er «Just A Dream» med Sam Tsui kanskje noe av det jeg liker best.

Vi er vant til skyteepisoder fra USA så jeg merket meg ikke hennes navn før flere dager etter at hun ble skutt.

«Christina Grimmie døde den 11. juni 2016 på et sykehus i Orlando, Florida, etter en skyteepisode kvelden før. Grimmie signerte autografer og tok bilder med fansen etter en konsert, da en mann åpnet ild mot sangeren. Hun ble skutt tre ganger og døde senere av skadene.»

Jeg vet at det er ulogisk, men etter å ha fulgt med dette unge talentet gjennom så mange år, sett pågangsmotet, iveren og gløden i henne, så føler jeg nesten som om jeg kjente henne litt …

Hvil i fred Christina Grimmie.

Mitt livs største opplevelse

Når jeg fra tid til annen blir spurt om hva som er «mitt livs største opplevelse», føler jeg meg nærmest forpliktet til å svare; «det å bli far». Spesielt siden jeg bare har et barn, en sønn. Imidlertid svarer jeg aldri det (beklager min sønn). 
Jo, det var en stor opplevelse å bli far, men på grunn av forskjellige omstendigheter kom han faktisk i bakgrunnen under fødselen. Men det er en annen historie (og i og for seg stoff til et morsomt blogginnlegg).

Nei, mitt livs største opplevelse var uten tvil å få eget lånekort på «voksen-biblioteket» på «Landås Bibliotek»!
Jeg kan ikke huske nøyaktig hvor gammel jeg var, men jeg tror at det først var etter tredje klasse vi fikk adgang til de voksnes verden.
Å stå der i døråpningen og ta inn over meg synet av alle de uleste bøkene var simpelthen ubeskrivelig!

Der og da bestemte jeg meg for å lese ALLE sammen.

Derfor, systematisk som jeg kan være (til tider), begynte jeg på A. Og – jo, jeg leste alle bøkene etter som årene gikk. Med alle mener jeg skjønnlitteratur. Leksika og faglitteratur holder jeg utenfor (selv om jeg slukte noe av det også).

Selvfølgelig var jeg alt for ung til å forstå enkelte av bøkene. Spesielt husker jeg at jeg strevet fælt med «Honoré de Balzac». Av en eller annen grunn har jeg aldri tatt ham opp igjen i voksen alder heller. Kanskje en ide til neste bokinnkjøp?

Biblioteket lå på «Landåstorget». Å kalle det torg i dag ville være en vits, men i «gamle dager» var det svære greier. Som tenåring ble jeg med i gjengen som holdt til der om kveldene. Vi var av uforståelige årsaker ganske beryktet, men det mest alvorlige som foregikk der var faktisk at vi røykte. Rus var det lite av, og begrenset seg stort sett til offentlige festdager og en og annen privatfest.
Biblioteket spilte faktisk en sentral rolle i gjengen også.
Ved et av langbordene satt vi tett i tett og spilte sjakk.
Jo, vi var litt av en farlig gjeng.

I voksen alder fikk jeg av spesielle anledninger sjansen til å «pleie» min far det siste året han levde. På den måten fikk min mor gå det siste året i jobb før pensjon. Så jeg tilbrakte hverdagene i mitt barndomshjem. Det var naturlig for meg å ta turen innom biblioteket sammen med min far. Det var han som i sin tid fulgte meg til barne-biblioteket, det var derfor naturlig at vi to la turen innom gamle trakter.

På en måte angrer jeg litt på det.
Bildene i mitt hodet var av et «sååååå stooort» bibliotek.

I virkeligheten var det nesten knøttlite.

Det er godt å se at biblioteker over hele landet følger med tiden og fremdeles spiller en vesentlig rolle i vår kultur. En kunne håpe på at politikerne også innså det, men det er vel for mye forlangt at de skal få nesen opp fra «iPaden».

Om et nedrig tyveri, Facebook, Bergen Taxi og NAV

 De mest observante har fått med seg at ikke noen av bloggene mine er blitt oppdaterte de siste ukene, ei heller har jeg vært særlig synlig på «Twitter» eller «Facebook». Nei, det skyldes ikke skrive-vegring eller mangel på inspirasjon, men rett og slett mangel på evnen til å skrive …
Tirsdag 29 mars ble den elektriske rullestolen min stjålet og all viraken og stresset rundt dette førte til unormalt høy belastning på en ellers nokså skadet rygg. Noe som i sin tur noen dager seinere førte til et meget stygt fall hjemme i stuen. Skulderen var den som tok av for fallet og vant med smerter som jeg er brydde jeg meg ikke om å gå til legevakten.
I stedet tok jeg smertestillende, morfin, noe som i sin tur hensendte meg til en generell sløvhetstilstand.

Godt nedlesset av tyvegods

Godt nedlesset av tyvegods

Jeg skal ikke gå for detaljert inn på hendelsesforløpet, men vi hadde planlagt en dagstur på kjøpesenteret «Vestkanten» i Bergen. Min nyanskaffede manuelle rullestol skulle være med (kjøpesentre er en virkelig påkjenning), og Taxi var bestilt. På veien ut oppdaget vi at min rullestol, som sto parkert ved siden av inngangsdøren, var forsvunnet i løpet av natten, min kones var rotet med. Korttenkt nok tok vi den bestilte Taxi-en selv om handleturen ble nokså amputert.
Nok om det.
Vel hjemme igjen fikk jeg såvidt pustet ut før en ny Taxi var bestilt og turen gikk til «Bergen Politikammer». Jeg skal ikke utdype for mye om mine erfaringer derfra, bare nøkternt konstatere at noe videre hensyn til funksjonshemmede har ikke vært til stede blant dem som har hatt ansvar for utformingen og innredningen av lokalene deres.
Tilbake i hjemmet oppdaget jeg at min kone sannelig ikke hadde lagt på latsiden. Plakater med bilde av rullestolen var hengt opp i begge inngangene på sameiet vi bor i og i tillegg hadde hun laget et tilsvarende innlegg på sin «Facebook» konto.

Og – tro det eller ei!

Kort tid etter ringte det en mann som kunne fortelle at han hadde observert en slik stol i en gate nær oss på «en plass der den ikke hørte hjemme».
En ny Taxi ble tilkalt og etter en del leiting i gaten fant vi jammen min trofaste rullestol. Herpet, nedlesset med tyvegods, «tenningslåsen» ødelagt og sterkt preget av kollisjonsskader. Vi ringte Politiet og fikk vite at det kunne nok drøye en god stund før de kunne komme …

Underlaget på plassen rullestolen sto på var mer av typen pukk enn grus, så det var ganske tungt å få snudd stolen og skubbet den mot gaten. En slik stol veier nærmere 150 kg. Det tok hardt på ryggene våre, spesielt på min. Jeg var ganske sliten etter turen på «Vestkanten» og besøket på «Politikammeret». Derfor må jeg medgi at jeg ble ganske oppgitt og en smule irritert når når fire politimenn dukket opp og sto passivt og så på når mine kone og jeg strevet med å skubbe rullestolen.

Niste hadde også hatt tid til å raske med seg på morgenkvisten ...

Niste hadde han også hatt tid til å raske med seg på morgenkvisten …

Heldigvis fikk vi assistanse av begge taxi-sjåførene.
Uten dem hadde vi ikke klart det.

Vel hjemme igjen kunne vi slenge oss nedpå og puste ut. Utkjørte, men likevel nedfor fordi at jeg regnet med at det ville ta «evigheter» å få reparert rullestolen eller eventuelt en ny.

Noen dager etter skulle jeg reise meg fra lenestolen, ryggen låste seg og jeg dundret i gulvet med venstre skulder først. Et skikkelig smell, men heldigvis traff jeg ingenting med hodet. Likevel ble smertene så pass sterke og uutholdelige at jeg så meg nødt til å ta smertestillende med morfin. Det har jeg alltid på grunn av ryggen (jeg er allergisk mot paracetomol og tåler ikke paralgin eller liknende).
Å gå slik i morfin-tåke er ikke akkurat givende.
Ikke får du gjort noe konstruktivt og ikke kan du f.eks skrive.
Utrolig nok fikk jeg «ny» rullestol etter en uke!!! Når jeg sier ny så er det fordi karosseriet var skiftet, belegget på styret og setet så ut som om det var skiftet også.

En stor takk til «Hjelpemiddelsentralen» ved «Teknisk Avdeling», til «Transportkontoret» og til «Nav Årstad».
En stor takk til min kones «Facebook-venner» som delte innlegget hennes og var medvirkende til at rullestolene ble funnet.
En kjempestor takk til «Bergen Taxi» som var like serviceinnstilt og rask på labben som de alltid er.

Jeg kuttet ut morfin for et par dager siden, men begynte å verke igjen. Etter råd fra min fysioterapeut gikk jeg på «Legevakten», der konstaterte de brudd på et bein på yttersiden av skulderbladet. Så det blir noen uker til med «sykeleie», denne gang med slynge (noe som gjør at jeg faktisk kan skrive), og regelmessige øvelser for å støtte opp om musklene.

Alt dette fordi en person ikke kunne klare å respektere at det for funksjonshemmede er ikke en elektrisk rullestol et «bare bare», men faktisk en erstatning for egne bein.

Simpelt, hensynsløst og nedrig kalles det …

 

NB! Bildene er tatt med «iPhone», kvaliteten er deretter.